Venstres historie
Venstre ble stiftet den 28. januar 1884 og er Norges eldste parti. Venstre vektlegger både stor individuell frihet og sterkt sosialt ansvar. Partiet har i nyere tid engasjert seg sterkt i sosialpolitiske saker som skole, miljø, skaping av nye arbeidsplasser, velferd, og i distriktspolitikk/levende folkestyre
Innhold
- Dannelsen av Venstre
- Venstres sentrale plass i den norske samfunnsutviklingen
- Samarbeid for framtida
- Norges eldste naturvern- og miljøparti
- Seks statsministre
- Regjeringsdeltagelse
- Strid
- Norges første kvinnelige partileder og verdens første likestillingsombud
- Stortingsrepresentasjon
- Venstres statsministre
- Partiledere
- Valgoppslutning etter 1945
- Unge Venstre
- Mere informasjon
Dannelsen av Venstre
Venstres historie er en del av en internasjonal idétradisjon som går tilbake til opplysningstidas humanisme og 16- og 1700-tallet med krav om frihet fra tvang og vilkårlig styre. Men formelle friheter alene ga ikke alle virkelig frihet og et verdig liv. Derfor vokste den sosiale liberalismen fram på 1800-tallet med krav om en aktiv stat for å skape sosial rettferdighet og reell frihet for alle.
Grunnlaget for folkestyret, den offentlige skolen og velferdsstaten
Når Venstre dannes i 1884 er frihet for den enkelte supplert med ansvar for hverandre som den sosiale liberalismens kjerne. Dette danner grunnlaget for blant annet innføringen av folkestyret, utbyggingen av den offentlige skolen og begynnelsen på velferdsstaten.
Fram mot vår tid utvikler liberalismen seg videre. Dens grunnleggende ideer om menneskerettigheter, maktspredning og samfunnsorganisering har fått stort gjennomslag. Fremdeles er det mye som skiller et sosialliberalt parti fra andre: Vi ønsker en stat som aktivt bekjemper sosial urettferdighet i samfunnet. Samtidig ønsker vi å unngå at staten og utvalgte interesseorganisasjoner får for stor makt på bekostning av enkeltmennesket og mangfoldet i det sivile samfunnet.
Podkast om Venstres historie
Venstres sentrale plass i den norske samfunnsutviklingen
Frihet og folkestyre
Johan Sverdrup, Venstres første partileder, sto i spissen for innføringen av parlamentarismen i Norge. Sverdrup ble statsminister i Norge i januar 1884, og selv om han gikk av som partileder bare et halvt år senere, forble han statsminister fram til 1889.
Under Venstres tidligste periode kjempet partiet politiske kamper for religionsfrihet, juryordningen og allmenn stemmerett.
Sosiale reformer
Statsminister Gunnar Knudsen fra Venstre var ansvarlig for en rekke store og helt grunnleggende sosiale reformer som De Castbergske barnelover (etter Venstres sosialminister Johan Castberg). Disse sikret rettighetene til barn født utenfor ekteskap. Samme regjering sto også for konsesjonslovgivningen som sørget for offentlig råderett over naturressursene (hjemfall).
Fellesskolen
Borgerlige bevegelser med Venstre i spissen var også en av de helt sentrale bærende kreftene i arbeidet med å etablere og styrke den norske fellesskolen der utdanning for alle sto som det bærende element. Arbeidet for kvinnelig stemmerett skjedde ved en felles front av politiske røster i bl.a. Venstre, Ap og i de store kvinneorganisasjonene.
Velferdsstaten og trepartssamarbeidet
«Velferdsstaten» er utviklet over år og med ulike bidragsytere og aktører. Helt vesentlige bidrag ble gitt i Gunnar Knudsens og Johan Ludwig Mowinckels regjeringer i det som er omtalt som ‘Venstrestaten’ i nasjonen Norges tidlige år. Arbeidslivskonflikter var vanlig på i 1910-, 1920- og 1930-årene. Prinsippet for Venstres regjeringer var samarbeidslinjen eller «den tredje vei» framfor konflikt og revolusjon.
Det var Venstres Paal Berg som sto i spissen for utviklingen av byggesteinene som skulle bli til trepartssamarbeidet i arbeidslivet der samarbeid, ikke klassekamp, var det bærende elementet. Han var blant de første som brukte begrepet velferdsstat offentlig. Berg forfattet utkast til det som skulle bli den første hovedavtalen mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i 1935. Inngått i sluttdagene av regjeringen Mowinckel.
«Enda viktigere var den nye Hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening som ble underskrevet i mars 1935, bare noen dager før regjeringen Mowinckel kastet kortene. Statsministeren hadde selv spilt en aktiv rolle i arbeidet med en slik hovedavtale, som markerte den endelige overgangen til et langt bedre og mer konstruktivt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Denne nye, utvidede tariffavtalen regulerte viktige spørsmål som oppsigelsesvern og arbeidsforhold i tillegg til rene lønnsspørsmål. Avtalen er blitt kalt arbeidslivets grunnlov, også fordi den er overordnet forbundsvise tariffavtaler, lokale overenskomster og særavtaler.» [S. 172 i Hovdenakk: «Johan Ludwig Mowinckel, mannen i midten»]
«… Etter bare en måned var hovedavtalen mellom LO og N.A.F. ferdigforhandlet, og 9. mars 1935 ble den underskrevet, kort før Johan Nygaardsvolds regjering tiltrådte. Når det gikk så fort, skyldtes det at mye var drøftet tidligere, og at det gikk an å ta utgangspunkt i Bergs utkast til hovedavtale fra arbeidsfredskomiteen i 1931-32. Mange av de samme temaene som Berg hadde pekt på fire år tidligere, ble da også tatt inn i avtalen, uten at det dermed ble snakket høyt om at ideene faktisk stammet fra Venstres arbeidsfredsarkitekt.»[s. 347, i Hem: «Megleren Paal Berg»]
Nøkkelår
- 1909 og 1915 : Innføring av lovene om sykeforsikring
- 1909: Vedtak om fabrikktilsynsloven
- 1915: Arbeidstvistloven vedtatt
- 1916: Opprettelse av Arbeidsretten, en særdomstol som behandler tvister knyttet til tariffavtaler. Ble ledet av Venstremannen Paal Berg fra 1916-1948.
- 1916 : Etablering av Riksmegleren, et statlig embete som skal megle i tvister mellom partene i arbeidslivet.
- 1919: Innføring av 8-timers arbeidsdag (prinsippet om normalarbeidsdagen)
- 1935: Etablering av hovedavtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforeningen.
Samarbeid for framtida
Flere partier var i første halvdel av 1900-tallet opptatt av utvikling av universelle velferdsordninger, men Folketrygden ble først en realitet under en borgerlig regjering (Borten-regjeringen). Ordningen som ble endelig gjennomført var det Venstre som fremmet, nemlig den svenske modellen om standardtrygghet. Venstres Halfdan Hegtun var saksordfører under Stortingets behandling.
Andre reformer der Venstre var sentrale:
- Full religionsfrihet
- Lekdommere i rettsvesenet
- Eget norsk skriftspråk
- Allmenn offentlig syketrygd
- 8-timers arbeidsdag
- Jernbaneutbyggingen
Norges eldste naturvern- og miljøparti
Venstre er og har lenge vært en pioner og pådriver for å ta kunnskapen om naturmangfold, miljø, oljeressursene og klima inn i norsk lokal, nasjonal og internasjonale politikk. I 1968 utgir Epoke forlag boka «Set pris på miljøet» – resonnementet om miljøavgifter.
Mardøla-aksjonen
I 1970 deltar UVs leder Odd Einar Dørum i den første store fredelige sivile ulydighetsaksjonen for å verne Mardalsfossen. Venstres prinsipprogram i 1972 tar inn natur, miljø og ressursbevissthet. I Korvald-regjeringen 1972-73 foreslår Venstre forsiktig innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi, men taper.
Første store verneplanen
Venstrefolk er aktive i de store vassdragskampene mellom vekst og vern, bl a i Alta- Kautokeino vassdraget. Venstre får framgang i det første miljøvalget 1979. Partiet lager forslag til samlet plan for vassdrag før den første store verneplanen kommer i 1986. Venstre foreslår et fond for oljeinntekter, men er for tidlig ute. På 70-tallet engasjerte Venstre seg i kampen mot sur nedbør. På 80-tallet samarbeidet Venstre med de liberale i Storbritannia om å stoppe sur nedbør og Partiet var pådrivere mot radioaktiv forurensing i havet både fra Sellafield- og Dounreay-anleggene i UK.
Tenke globalt, handle lokalt
I 1988 samles Venstre og Det liberale folkepartiet bl.a med slagordet «Tenke globalt, handle lokalt». Året etter (1989) lager Venstre et fullstendig forslag for å kutte norske CO2 utslipp innen år 2000 med 50%. I 1989 går Venstre til valg på å bruke markedet for å berge miljøet, forløperen til grønn skatt framfor rød skatt. Venstre vil i tillegg bruke lovgivning for å verne sårbar natur.
Miljøforkjemper i regjering
I Bondevikregjeringene kjemper Venstre fram tiltak for å sikre kollektivtiltak som miljøpolitikk. Senere i Solberg regjeringene kjemper Venstre fram både vern av Lofoten, Vesterålen og Senja mot oljeleting og viktige tiltak for å kutte CO2 utslipp, bl a kraftig CO2 avgifter. Venstre er sterkt for et tett samarbeid med EU for å drive fram både nasjonale og internasjonale kraftige CO2 kutt og foreslår tiltak både for klimakrisen og naturkrisen
Seks statsministre
Venstre har hatt seks forskjellige statsministre gjennom partihistorien, samtlige før 1935. Etter Johan Sverdrup var Johannes Steen statsminister fra 1891 til 1893, og så fra 1899 til 1902. Otto Blehr var statsminister fra 1902 til 1903 og fra 1921 til 1923. Jørgen Løvland var statsminister fra 1907 til 1908. Gunnar Knudsen var så statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920, og Johan Mowinckel var statsminister fra 1924 til 1926, fra 1928 til 1931, og fra 1933 til 1935.
Regjeringsdeltagelse
Etter den andre verdenskrig har Venstre vært i regjering 6 ganger, i koalisjon med andre partier. Den ikke-sosialistiske John Lyng-regjeringen varte bare en måned høsten 1963, men den banet vei for Per Borten-regjeringen som tok sete etter stortingsvalget i 1965. Bortens regjering varte til 1971, når sosialdemokratene igjen tok over.
- John Lyngs regjering (V, H, KrF, Sp) (28. august–25. september 1963)
- Per Bortens regjering (V, H, KrF, Sp) (12. oktober 1965–17. mars 1971)
- Lars Korvalds regjering (V, KrF, Sp) (18. oktober 1972–16. oktober 1973)
- Kjell Magne Bondeviks første regjering (V, KrF, Sp) (17. oktober 1997 – 17. mars 2000)
- Kjell Magne Bondeviks andre regjering (V, H, KrF) (19. oktober 2001 – 17. oktober 2005)
- Erna Solbergs regjering (V, H, KrF* og FrP**) (Fra 17. januar 2018 – 12. oktober 2021) (*KrF kom med i regjeringen 22. januar 2019 og **FrP forlot regjeringen 24. januar 2020)
Strid
Tidlig på 70-tallet ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til EEC tydelig. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble delt i to partier – Venstre og Det Liberale Folkepartiet. Likevel var Venstre med i dannelsen av Lars Korvald-regjeringen den samme høsten, en regjering som bare varte til valget i 1973.
Norges første kvinnelige partileder og verdens første likestillingsombud
I 1974 knuste Eva Kolstad et tykt glasstak da hun ble valgt som Venstres leder og dermed ble Norges første kvinnelige leder for et etablert politisk parti. Parallelt var hun sentral i Norsk Kvinnesaksforening og arbeidet for å sikre lovmessig forankring av likestillingsarbeidet og for å forene nasjonalt og internasjonalt arbeid for kvinners rettigheter.
I 1979 ble Eva Kolstad utnevnt til Likestillingsombud, og hun hadde denne stillingen frem hun fylte 70 år i 1988. Verdens første likestillingsombud var eit faktum. Likestillingslova ble håndheva fra Venstres Hus der likestillingssekretariatet hadde administrasjonen.
Stortingsrepresentasjon
Venstres statsministre
- Johan Sverdrup: 1884-89
- Johannes Steen: 1891-93
- Johannes Steen: 1898-1902
- Otto Blehr: 1902-03
- Christian Michelsen*: 1905-07
- Jørgen Løvland: 1907-08
- Gunnar Knudsen: 1908-10
- Gunnar Knudsen: 1913-20
- Otto Blehr: 1921-23
- Johan L. Mowinckel: 1924-26
- Johan L. Mowinckel: 1928-31
- Johan L. Mowinckel: 1933-35
* Michelsen var statsminister for et eget “samlingsparti”, men var opprinnelig Venstremann.
Partiledere
Periode | Partileder |
---|---|
1884 | Johan Sverdrup |
1884–1889 | Anton Qvam |
1889–1893 | Johannes Steen |
1893–1894 | Viggo Ullmann |
1894–1896 | Anton Qvam |
1896–1898 | Johannes Steen |
1898–1900 | Viggo Ullmann |
1900–1903 | Lars Holst |
1903–1909 | Carl Christian Berner |
1909–1927 | Gunnar Knudsen |
1927–1943 | Johan Ludwig Mowinckel |
1945–1952 | Jacob S. Worm-Müller |
1952–1964 | Bent Røiseland |
1964–1970 | Gunnar Garbo |
1970–1972 | Helge Seip |
1972–1974 | Helge Rognlien |
1974–1976 | Eva Kolstad |
1976–1982 | Hans Hammond Rossbach |
1982–1986 | Odd Einar Dørum |
1986–1990 | Arne Fjørtoft |
1990–1992 | Håvard Alstadheim |
1991-1992 | Randi Pierre (fung. leder) |
1992–1996 | Odd Einar Dørum |
1996–2010 | Lars Sponheim |
2010-2020 | Trine Skei Grande |
2020- | Guri Melby |
Parlamentariske ledere
Periode | Parlamentarisk leder |
---|---|
1883–1884 | Johan Sverdrup / Johannes Steen |
1884–1889 | Johannes Steen / Anton Qvam |
1889–1893 | Carl Christian Berner |
1893–1894 | Viggo Ullmann |
1895 | Johannes Steen |
1896 | Sivert Nielsen |
1898 | Johannes Steen |
1898–1906 | Carl Berner |
1908 | Gunnar Knudsen |
1912–1914 | Wollert Konow |
1916–1918 | Johan Ludwig Mowinckel |
1921–1923 | Ivar Tveiten |
1923–1924 | Johan Ludwig Mowinckel |
1924–1926 | John Wolden |
1926–1928 | Johan Ludwig Mowinckel |
1928 | Knut Markhus |
1928–1931 | Gunnulf Eiesland |
1931–1933 | Johan Ludwig Mowinckel |
1933–1935 | Neri Valen |
1936–1940 | Johan Ludwig Mowinckel |
1945 | Neri Valen |
1945–1951 | Jakob Lothe |
1951–1954 | Neri Valen |
1954–1970 | Bent Røiseland |
1970–1972 | Helge Seip |
1972–1973 | Gunnar Garbo |
1973–1985 | Hans Hammond Rossbach |
1993–1997 | Lars Sponheim |
1997–2001 | Gunnar Kvassheim |
2001–2005 | Trine Skei Grande |
2005–2009 | Lars Sponheim |
2009–2018 | Trine Skei Grande |
2018–2021 | Terje Breivik |
2021- | Guri Melby |
Valgoppslutning etter 1945
Stortingsvalgår | Valgresultat i % | Mandater |
---|---|---|
2017 | 4,4 | 8 |
2013 | 5,2 | 9 |
2009 | 3,9 | 2 |
2005 | 5,9 | 10 |
2001 | 3,9 | 2 |
1997 | 4,5 | 6 |
1993 | 3,6 | 1 |
1989 | 3,2 | 0 |
1985 | 3,1 | 0 |
1981 | 3,2 | 2 |
1977 | 2,4 | 2 |
1973 | 2,3 | 2 |
1969 | 9,4 | 13 |
1965 | 10,2 | 18 |
1961 | 7,3 | 14 |
1957 | 9,6 | 15 |
1953 | 10,0 | 15 |
1949 | 12,4 | 21 |
1945 | 13,8 | 20 |
2021 | 4,6 | 8 |
Unge Venstre
Venstres ungdomsorganisasjon, Unge Venstre, ble stiftet 27. januar 1909, med Anders Kirkhusmo som den første lederen. Nåværende leder er Ane Breivik.
Mere informasjon
Venstre på Store norske leksikon
Arkivvideoer fra NRK